Når babyen kommer for tidlig – og alt forandres

“Vi visste ikke at det var et pustestopp. Bare at han plutselig ble stille. Vi ringte 113 – og
havnet på legevakta, så Tønsberg sykehus. En halvtimes kjøretur. Men det føltes som flere
døgn.”
Flere av foreldrene vi har snakket med forteller om det samme:
Et lite, sårbart liv som trenger alt – og en hverdag som plutselig handler om overvåking,
alarmer og frykt for det usynlige.
“Vi hadde henne hjemme. Men vi følte aldri vi kunne forlate huset. Ikke uten å vite
oksygenmetningen. Ikke uten å se det på en skjerm.”

Det handler ikke bare om prematur fødsel – det handler
om alt etterpå

Å få et barn for tidlig endrer livet. Ikke bare fordi babyen er liten og sårbar, men fordi du som
forelder blir kastet inn i en tilstand av konstant beredskap.
“Det var som om jeg sluttet å puste sammen med henne. Hver lyd kunne bety noe. Hver
stillhet var skummel.”
Noen foreldre forteller om å bli eksperter over natta. På målinger, metning, pust, hudfarge.
Andre beskriver en tilværelse preget av uro for å sove. Ikke fordi de ikke vil, men fordi de
ikke tør.
“Jeg ville ikke sove uten at noen passet på. Selv om vi var hjemme. Selv om det ‘gikk bra’.”

De små seirene – og den store ensomheten

Foreldre til premature barn beskriver en todelt reise. På den ene siden: kjærligheten og
gleden over et lite menneske som kjemper seg sterkere dag for dag.
På den andre: ensomheten i å stå i noe få forstår.
“Folk sa: Nå er hun jo ute av sykehuset. Nå er det over. Men for oss begynte det først da.”
“Det var så mange som spurte hvordan hun hadde det. Ingen spurte hvordan jeg hadde det.”

Når hjemreise ikke føles som trygghet

Mange forteller at hjemreisen fra sykehuset ikke alltid føles som en lettelse. Den kan tvert
imot forsterke følelsen av ansvar – og frykten for å overse noe viktig.
“Vi gikk fra sykepleiere, maskiner og overvåking – til stillhet. Det var brutalt.”
“Alt var nytt. Ingen alarm. Ingen å spørre. Bare meg og frykten for å gjøre noe feil.”

Du er ikke alene – og du er ikke urimelig

Å bekymre seg er normalt. Å være overveldet er normalt.
Å ønske seg trygghet, selv etter at babyen er «friskmeldt», er ikke et tegn på svakhet – men
på kjærlighet.
“Jeg ønsket bare å få være mamma – ikke sykepleier. Men det gikk ikke.”
“Vi trenger mer støtte, også etterpå. Ikke bare når babyen er i kuvøsen.”

Derfor finnes vi

BabySensor er laget for foreldre som har kjent på ekte uro – og som trenger mer enn en
tradisjonell babycall.
Vi måler puls, oksygenmetning og temperatur. Men det viktigste vi gir, er trygghet.
Ikke for at du skal være redd. Men fordi du fortjener å slappe litt mer av.
Fordi ingen skal måtte gjette seg til hvordan babyen har det.
Fordi du fortjener å sove – og vite at noen passer på.

Del med noen som trenger det

Har du vært der selv – eller kjenner du noen som står i det nå?
Del gjerne videre. For ingen skal måtte stå alene i det som kan være livets mest sårbare
kapittel.

When Your Baby Arrives Too Soon – And
Everything Changes

“We didn’t realize it was a breathing pause. Just that he suddenly went quiet. We called 911
– ended up at the emergency clinic, then the hospital in Tønsberg. It’s only a 30-minute
drive. But it felt like days.”
Several parents we’ve spoken to describe the same thing:
A tiny, vulnerable life that needs everything – and a new reality filled with monitors, alarms,
and fear of the unseen.
“She was finally home. But we never felt safe leaving the house. Not without knowing her
oxygen levels. Not without seeing it on a screen.”

It’s not just about a premature birth – it’s everything
that follows

Having a baby too early changes everything. Not only because the child is small and fragile,
but because you, as a parent, are thrown into a state of constant alert.
“It was like I stopped breathing with her. Every sound could mean something. Every silence
was terrifying.”
Some parents say they became experts overnight. In oxygen levels, vital signs, skin color.
Others describe being afraid to sleep. Not because they didn’t want to – but because they
didn’t dare.
“I couldn’t sleep unless someone was watching over her. Even at home. Even when things
were ‘okay’.”

The small victories – and the deep loneliness

Parents of preemies often describe a double experience. On one hand: the love and joy of
watching a tiny person fight to grow stronger every day.
On the other: the isolation of going through something few can truly understand.
“People said: ‘She’s home now – it’s all over.’ But for us, that’s when it really began.”
“So many asked how she was doing. No one asked how I was doing.”

When going home doesn’t feel safe

Many parents share that being discharged from the hospital doesn’t always feel like relief.
In fact, it can deepen the fear – the sense that everything is now up to you.
“We went from nurses, machines and constant monitoring – to silence. It was brutal.”

“Everything was new. No alarms. No one to ask. Just me – and the fear of missing
something.”

You’re not alone – and you’re not unreasonable

Worry is normal. Overwhelm is normal.
Wanting reassurance – even after your baby is “healthy” – is not weakness. It’s love.
“I just wanted to be a mom – not a nurse. But I couldn’t.”
“We need support afterwards, too. Not just when they’re in the NICU.”

That’s why we exist

BabySensor was created for parents who know real fear – and need more than just a
traditional baby monitor.
We track heart rate, oxygen saturation and temperature. But what we really offer is peace of
mind.
Not because you should be afraid. But because you deserve to feel calm.
Because no parent should have to guess how their baby is doing.
Because you deserve to rest – and know someone’s watching over your child.

Share with someone who needs to hear this

If you’ve been there – or know someone who is – please share.
No one should have to go through this alone.